God Jul.

jeg vil bare benytte anledningen til å ønske alle sammen en riktig god jul.
håper dere har det bra.

måtte alle få en nogenlunde grei jul<3

hemmat tel jul..

Alt er pakket klart.
Det siste jeg må gjøre er å putte rottene i reiseburet.
Dette er delen jeg ikke har sett lyst på, å ta de med ut i -10.

Siden vi skal sitte på tog i veldig mange timer, har jeg pakket ned x-ord og  true blood bøkene.
Jeg bruker ventetiden til å mimre litt.

Dette bildet er tatt når vi var på fisketur i sommer.

Den første fisketuren min med familien på mange år.

Jeg ser fram til skikkelig vinter.

Her i Oslo er det ikke så mye å skryte av..

Jeg kommer nok til å blogge mens jeg er hjemme.

Hvordan har dere det?
Planer for helga?

bursdagsinnlegg.

Idag er det 10.12. I 1990, for nøyaktig 19 år siden ble to jenter født. Mette og jeg.

Gratulerer så mye med dagen Mette!
glad i deg.

jeg må kjempe

jeg kjemper en hard kamp.
en kamp jeg må vinne.

I jula fortsetter kampen.
jeg vil klare det.

jeg ville aldri ha vært her.
Aldri ville mat være det viktigste i livet mitt.

Om jeg bare viste det da, det jeg nå vet.

jeg kjemper for livet.
jeg valgte livet.

ny jakke, ny kontakt?

kan man bytte hovedkontakter, om man føler man ikke kan snakke med de?
enn om man føler avsky?
eller føler seg krenket?

jeg trenger noen her å snakke med.
alle sier at det ikke er så lenge til jeg skal ut.
tro meg, de 8 dagene er lange nok.

jeg har forresten fått min nye jakke, spist ute og vært på kino med kjærestepus.
bare for å feire at vi er kjærster og kose oss.

hvis blikk har kunnet drepe.

Jeg kjente det på meg når jeg våknet.

En klump lå og lagde kaos i magen min.

Det er alltid et illevarslende tegn.

Men jeg kom meg ut etter frokost.

Gjorde noen ærender og leste litt.

Så var tiden kommet til middagen.
jeg kjente at demningen var på bristepunktet.
Middagen ble servert med salte, vonde tårer.

Så fort jeg kom på rommet, brast hele demningen.

Den lille ynglet av kaos spredte seg i alle veier.

En akutt depresjon kom over meg.
tårene kom jevnt i nesten tre timer.
på den tiden spiste de andre kaker og moret seg.

Jeg fikk med meg alt, for det er ganske lytt her.

Tilstanden fortsatte til litt over halv sju.

Da kom gåtur-ansvarlige og sa at det var gå tur.

Hadde blikk kunnet drepe.

Jeg har en liten pause mens jeg forbereder meg på å spørre om medisinen.

De vil ikke gi meg den før halv 10.

hvorfor? fordi det har legen sagt så.

Hadde jeg kunnet hadde jeg pakket tingene mine og forlatt stedet.

En ting er sikkert. jeg skal IKKE ta det tredje oppholdet her.

Og hvis noen av de ansatte som leser dette: skjærp dåkk!

Jeg vantrives her.

Det hadde vært bedre å latt meg gå hjemme.

jeg kan vel egentlig dra her ifra?

jeg er jo på frivillig.

livstegn og tvil.

Jeg ser opp til dere som har kjempet, og enda kjemper.

Jeg beundrer deg, som har energi til å bevege deg ut av senga.

Jeg er stolt av deg, du som hjelper andre.

Selv er jeg igang med andre etappe.

Med hånden på hjertet, kan jeg trygt si at den første var lettere.

Hvorfor er det slik?

Første gangen jeg var her, var en bli kjent periode.

De skulle observere, gi trygghet og vente.

Det er egentlig det samme som skjer her nå.

Jo mer tid jeg er her, jo mer tviler jeg.

Jeg sitter med tusen spørsmål, som ingen kan svare på.

"Vi har ikke den nødvendige kunnskapen for å behandle dette"

Jaha, hva gjør jeg her da?

Jeg har aldri kjent en sånn tvil rundt dette.

Det er kanskje naturlig, eller?

Tenker på dere!